Sjå filmen ´Jordskjelvet og gjenoppbygging´
Høsten 2019 dro Bjørn Ødegaard sammen med sønnen Vegard til Nepal for å lage en dokumentar om gjenoppbygginga etter jordskjelva som ramma landet i 2015. De gikk inn i vegløse områder i nærheten av Manaslu og Ganesh Himal, der HimalPartner hat tatt på seg å bygge åtte nye skoler. Mesteparten av pengene som finansierer dette, kommer fra innsamlinger på Sunnmøre.
HimalPartner ansatte tusenvis av murere, tømrere, rørleggere, steinarbeidere og bærere som først måtte læres opp, men nå bygges det for fullt. Alle pengene ligger igjen lokalt, for det blir ikke brukt helikopter, maskiner, vestlige entreprenører eller utenlandsk arbeidskraft. Det skaper eierforhold og blir billig og effektivt, og det du har bygd sjøl, kan du dessuten reparere sjøl.
Her forteller Bjørn litt om inntrykkene han fikk i Nepal.
"Hei Maya, kan du komme hit?" ropte ingeniøren som ledet filmturen vår på smale stier langt oppe i Nepals fjell. Maya var ei unnselig og engstelig 10-årig jente av tamangfolket. Skoleuniforma var på plass og hun var rein, og for meg så hun akkurat ut som de andre 140 aktive elevene. Men hun var ikke som de andre, for hun var tynget av alvor og stod der av plikt overfor en mye større og mektigere makt. Det var selveste prosjektlederen og ingeniøren Prakash som hadde ropt på henne. Han prøvde å snakke hyggelig og oppmuntrende, men det hjalp ikke, for hun løftet nesten ikke blikket. Hva ville ingeniør Prakash og denne fremmede hvite mannen?
"Henne kan du gi en stillongs", sa Prakash til meg.
Jeg tok fram en rød tights fra posen min. Den hadde jeg fått fra Devold i Langevågen. De hadde gitt oss 50 ullbukser til gjenreisingsprosjektet, og nå stod jeg foran ei jente som virkelig trengte en slik, men som ikke viste noen glede over gaven. Det var merkelig.
Ingeniør Prakash fortalte at Maya var foreldreløs. Jordskjelvet hadde tatt begge foreldrene, og nå bodde hun hos bestefaren. Savnet og sorgen lyste av henne, men hun var ikke mager, så hun fikk tydeligvis mat hos bestefar. Bestefaren kunne derimot ikke hjelpe med leksene, for han var analfabet, og jeg tenkte derfor med glede på den jordskjelvsikre skolen vi nettopp hadde fullført i landsbyen.
Forsiktig la jeg den røde ullbuksa opp i armene som hun rakte fram. Det kom et lite nikk, og så sprang hun tilbake til klasserommet og til en lærer som jeg håpet tok vare på henne. Men jeg visste at lærere slår elever som ikke kan leksene, og var litt engstelig.
"Kom", sa ingeniør Prakash. "Dere må møte noen av murerne våre. Vi har både utdannet dem og ansatt dem med penger fra Norge. Sammen med andre håndverkere har de bygget både skolene og husene i området her, så det må vi filme. Etterpå skal vi gi noen ullbukser til en kasteløs mann som har 5 barn. Daliter (de kasteløste) blir behandlet som ureine og skitne, og de har få muligheter til utdanning, så de trenger ullbukser."
Kastevesenet er rått. Noen er nederst og blir behandlet som spedalske. Håpet ligger i nye skoler og ny pedagogikk, men også i kirker som snakker om likeverd, kjærlighet og menneskeverd. Det er mange nye kirker i fjellene. De har trygge murer og sprudlende ungdommer, og kanskje Maya kunne finne varme, trygghet og tilhørighet i en av disse når hun vokser opp?
Sjå filmen ´Jordskjelvet og gjenoppbygging´
Denne teksten blir også delt i Kyrkjelydsbladet for Spjelkavik. Møre bispedømme har fått tillatelse til å dele tekst og bilder.